Fugler i landbrukslandskapet

Fugler tilknyttet kulturmarka sliter. Menneskelig aktivitet er en viktig årsak til tilbakegangen som er observert for flere av disse artene. De er alle avhengig av et variert jordbrukslandskap med beite, kantsoner og gressareal. Bruk av sprøytemidler kan redusere mattilgangen for flere av artene og de er sårbare for tidspunkt for slått og måten det slås på. Det finnes imidlertid forvaltningstiltak som kan bedre forholdene for flere av disse artene. Bestandsutviklingen er negativ for blant annet buskskvett, gulspurv, sanglerke, storspove, vipe, låvesvale og stær. Alle artene er avhengig av et variert jordbrukslandskap med forskjellige typer av arealbruk, kantsoner mellom arealtypene og også innslag av mer upåvirket natur. Flere av artene er sårbare for landbruksmaskiner og tidspunkt og hyppigheten av slått. Spesielt gjelder dette arter som sanglerke og vipe, som hekker direkte på jordbruksarealet. Mange av artene er også indirekte sårbare for sprøytemidler gjennom at de dermed får mindre tilgang til insekter. For å stanse denne negative utviklingen er det flere tiltak som kan være effektive.

Her er noen tiltak som kan bidra til å bremse den negative utviklingen og hvilke av de syv artene disse hovedsakelig, men ikke utelukkende, er positive for:

  • Bevare blomsterrike kantsoner, korridorer og åkerholmer med noe buskdekning som gir tilgang til insekter som næring, samt gir skjul og reirplasser (buskskvett, gulspurv, låvesvale, sanglerke, og vipe).
  • Opprettholde beiteareal og slåttemark på innmark (buskskvett, gulspurv, låvesvale, storspove, stær, og vipe).
  • Husdyr på beite nært gårdsbruk og reirlokaliteter (låvesvale).
  • Utsette tidspunkt for slått og tilstrebe tilpasning til hekketidens utvikling (buskskvett, sanglerke, storspove, og vipe).
  • Merke reirlokaliteter for å hindre at reir kjøres over (buskskvett, sanglerke, storspove, og vvipe).
  • Etablere områder i åkrene der det ikke sås, såkalte lerkevinduer (sanglerke).
  • Pløye en sone på dyrka mark rett ved eller inntil innmarksbeite på minst 2 dekar som får ligge urørt mellom 10.mars og 1.juni (vipe).
  • Unngå høstpløying (gulspurv, sanglerke, og vipe).
  • Begrense bruk av plantevernmidler (buskskvett, gulspurv, låvesvale, sanglerke, stær, vipe).
  • Periodevist brakklagt areal, vekstskifte, annet areal som gir skjul for fugleunger (gulspurv, storspove, og vipe).
  • Beholde eldre driftsbygninger der det er mulig (låvesvale).
  • Sikre tilgang til spillkorn som næring (gulspurv, men også overvintrende sanglerker).
  • Gårdsdammer og vannelementer med kantsoner (låvesvale).
  • Bevare eldre trær med hulrom (stær, man kan også sette opp stærkasser).
  • Unngå drenering og nydyrking av myr og våtmarksområder (storspove).
  • Skjøtsel av lyngheier og strandenger (storspove).
  • Slå innenfra og ut når ungene har forlatt reiret slik at man jager ungene ut av arealet og ikke fanger de inne i sentrum av jordet (storspove og vipe).
  • Sikre et variert jordbrukslandskap med varierte driftsformer og sette av nok areal til hekkeområder, næringssøksområder og områder der ungene kan overleve etter de forlater reiret (alle artene).
  • Hindre tilplanting med barskog og gjengroing av beiter, slåttemark, åkerholmer og kantsoner (alle artene).

 

Du kan lese mer i Nibios rapport: https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/bitstream/handle/11250/2646864/NIBIO_RAPPORT_2020_6_40.pdf?sequence=4&isAllowed=y