Historien om kraftverk på Øverland
Thorstei
Unni Olsen
n Øverland eide en av gårdene på Øverland, men familien bodde i Kristiansund til vanlig, hvor han drev stort som klippfiskeksportør. I 1930-32 bygde han et lite kraftverk i Øverlandelva. Da den tyske krigsmakt bomba Kristiansund i 1940 og byens befolkning måtte evakuere ble det folksomt på Øverland og trangt om plass. Thorstein sin sønn Halfdan og kona flyttet inn i kårstua hos nabo Oluf Øverland. Da ble det satt opp en ekstra lysstolpe og lagt strøm dit. Det rakk til noen få lyspærer, men utgjorde en stor forskjell fra parafinlampa.
Kraftverket var bygd av elektroteknisk forretning O. Hollingsæther i Kristiansund og var på 10 kw. Dette var det første kraftverket som skaffet elektrisk lys i Gjemnes kommune.
I 1945 ble kraftverket lagt ned og Øverland og Søvik Kraftlag sitt anlegg ble satt i drift. Det er dette vi ser restene av i dag. Kraftverket lå i ei trebygning like ved elva der oppstigningen til fjellet begynner. Den om lag 340m lange rørledningen var av tre, bortsett fra den siste delen som var av støpejern. Fallhøyde var på 101 m. Selve inntakstdammen kom fra to små elver, den ene fra Nebbvatna og den andre fra Langvatnet.
Unni Olsen
Nedslagsfeltet for kraftverkdammen var lite, og for å bøte på dette ble det bygd en dam i Langvatnet for å få et større vannmagasin. Demningen ved Langvatnet var bygd av stein og jord, men det var nok for lite stein og for mye jord. I all fall var ikke demningen sterk nok. En sommerdag, trolig i 1949, hørte de på Øverland en merkelig susing da de satt og spiste middag. Det var dammen som reiste! Flommen var et mektig syn. Det bråka og rumla av steiner og store tre som flommen førte med seg.
Langvatndammen ble ikke bygd opp igjen og det førte til dårligere driftsgrunnlag. Regulering av forbruket var nødvendig spesielt på vinterstid og folk fikk ikke bruke mer enn minimalt med strøm. I 1955 tok Gjemnes kommunale kraftlag over. Samme året ble anlegget på Øverland revet og den 33kw store generatoren solgt til Island.
Øverlandsetra
På Øverlandsetra var det fem sommerfjøs, og eierne var fra øvre Søvika og Øverland. Kyrne ble mjølka om kvelden og så sto de inne til neste morgen, når de ble mjølka og sluppet ut på beite. Det var ingen som overnatta på setra. Mjølka ble båret ned i spann med børtre på skuldrene. Det var tungt arbeid, og som regel var det kvinnfolkarbeid. De gikk som oftest i flokk når de skulle til seters, og det var mye sosialt samvær på “Kvilaren” halvvegs oppe i Langkleiva.
Rolf Indergård
Sommerfjøsene var som regel bygd med steinvegger, for det var nok bedre tilgang på stein enn treverk. I dag ser vi restene av fire av dem. Det femte var i sin helhet bygd av tre og derfor er det ikke spor igjen av det. Det sto lengst inn til høyre for stien, om lag 30 meter innenfor det som vi ser restene av i dag.
Sommerfjøsene var i bruk fram til 1950-54. Etter den tid var det bare sauer og ungdyr på beite i fjellet. No er også det blitt en sjelden opplevelse.
Unni Olsen
Rolf Indergård
Gammel kirkevei.
Stien som går fra Øverlandsetra til Astadvatnet er fra gammelt av en mye brukt sti for både folk og dyr.
Fram til 1812 var alle som bodde vest for elva i Batnfjord, fra Åndal til Astad og Gjemnesstranda en del av Kvernes kirkesogn med kirke på Kvernes. Da var kirkevegen for de fleste å gå over Astadskaret til Øverland og Søvika, for derfra å ro til kirka på Kvernes.
Endring av kirkesogn tok ofte lang tid, men i 1812 sa Kongen i København ja til søknaden om overføring “fra Kvernæs til Øre Sogn under Thingvolds prestegjeld pg af at de have en lang og besværlig Vei til deres nåværende Sognekirke.”
Slik ble det, og kirkestiene over Astadskaret og Blakstadskaret har etter hvert grodd igjen.
Storlandet og Gjemnes-Blakstad var tilhørende Kvernes kirke fram til Gjemnes kirke ble bygd i 1893.
